Nå har jeg nettopp lest ut boken “Et glass melk takk” av Herbjørg Wassmo. Den handler om ei 15 år gammel jente, Dorte, som får tilbud om å reise til Stockholm for å jobbe på restaurant. I utgangspunket skulle hun ha reist sammen med ei anna jente og en mann, men den andre jenta trakk seg. Denne mannen (og kameraten hans) viser seg etter hvert å være halliker og menneskehandlere. På veien til Sverige må Dorte sammen med to andre jenter jobbe som prostituert. Det er nokså hardhente mannfolk de er borti. Etter den første kvelden endte Dorte opp med ødelagt underliv. Men hallikene tar ikke henne med til lege. Hun må pleie seg selv så godt hun kan, til tross for intense smerter og blødninger. Først da hun kommer til Norge får hun legehjelp.
Etter at jeg hadde lest ferdig boken 22. desember, satt jeg igjen med en litt ekkel følelse. Nå skulle jeg som fritt menneske snart feire jul med familie og spise mye god mat, og så er det mennesker i Norge som lever kummerlig som slaver. Slik gir en ekkel følelse. Spesielt hvordan noen av hallikene behandlet jentene var ekkelt å lese om. Det gir en en følelse av å være i helvete.
Nå har jeg kanskje skremt de fleste fra å lese boken. Da passer det med å komme med noe positivt. Ikke alle mannfolkene i boken blir framstilt som ekle. Nikolai (Dortes kjæreste) og Dortes far blir framstilt i et bedre lys. Ellers synes jeg det er fasinerende å lese om hvordan Dorte greier å holde motet oppe. Hun prøver å gripe fatt i det lille positive som finnes, selv når det butter imot.
