Historie er alltid noe som har interessert meg. Derfor gikk jeg løs på denne boken med stor optimisme, og den skuffet meg ikke. Utover i boken ble det mer og mer spennende, da jeg leste om utfordringene som hovedpersonene støtte på. Først i boken møter vi Håkon, en helt vanlig norsk tenåringsgutt. Han og resten av klassen får en dag i oppdrag av historielærereren sin å skrive en særoppgave om det 20. århundret med undertittelen Min familie, mitt land, min verden. Etter å ha søkt råd hos bestemoren sin, som er bibliotekar, om hvor han kan hente informasjon til oppgaven drar han og besøker oldemoren sin. Hun har nemlig jobbet som journalist og intervjuet mange kjendiser i det 20. århundret. I tillegg har hun opplevet en hel del. Håkons oldemor reiste til USA, Minneapolis, etter indirekte press fra faren sin da hun var ung. Han ønsket nemlig ikke at hun skulle gifte seg med kjæresten sin, Thore. Der jobbet hun som journalist i noen år før hun dro hjem til Norge igjen. Her fikk hun jobb som journalist. En gang intervjuet hun Sigrid Undset i forbindelse med at hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1928.
(Dette bildet er hentet fra http://no.wikipedia.org/wiki/Sigrid_Undset. Sigrid Undset var en norsk forfatter som mottok Nobelprisen i litteratur i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i middelalderen». Hun skrev på riksmål og er mest kjent for romanene om livet i skandinaviske land i middelalderen. Undsets mest kjente verk er trilogien Kristin Lavransdatter, 1920-1922. Se: http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/deed.da)
Etter hvert giftet Håkon sin oldemor seg og fikk en datter. Men lykken tok slutt da tyskerne innvaderte Norge. Litt ut i krigen blir Håkons oldemor arrestert. Hun sitter først i fengel på Grine, men så må hun sone resten av straffen sin i utlandet, deriblant i Tyskland i forskjellige konsentrasjonsleirer (se bildet til høyre under).
(Bildet er hentet ifra wikipedia.com. Se: http://creativecommons.org/licenses/by/3.0/deed.da)
Da jeg var ferdig med boken, følte jeg meg litt matt. Jeg hadde nå lest en god del om norsk historie i tidsepoken 1900- 2000. Jeg hadde fulgt Håkon gjennom sine nesten ukentlige besøk hos sin oldemor og vært med i historietimene hans og lært en hel del om norsk historie. Så det var mye å huske på da jeg nå skulle skrive denne bokomtalen.
Noe av det jeg sitter igjen med er at historie er viktig for å forstå nåtiden både med henblikk på en selv og den tiden en lever i. For eksempel er det folk (Irans president blant annet) som hevder at Holcaust aldri har funnet sted, og at jødene lyger om dette. Da er det godt at det er folk som kan bevise det motsatte.
