For to uker siden ble jeg ferdig med boken “Skammen” av Bergliot Hobæk Haff. Et av spørsmålene boken tar opp er “Hvem er Idun Hov?”. For å få svar på dette spørsmålet, får vi kjennskap til personene rundt Idun Hov hvordan hun påvirker dem og hvordan hun blir påvirket. En av dem som påvirker Idun en del er faren. Noe av den samme hjemløsheten som han føler, føler hun også. Felles for dem begge er at hjemløsheten gir dem problemer. For Idun sin del fører det henne til psykiatriske sykehus. På slutten av boken får vi heldigvis vite at denne hjemløsheten har sine helt naturlige årsaker, og det blir en forholdsvis bra slutt selv om de forskjellige personene har fått sine sår.
Det som kanskje gjorde mest inntrykk på meg i boken var faren til Idun sin manglende vilje/kapasitet til å forsvare seg under landsvikoppgjøret i 1945. På en måte var det som han ikke fattet alvoret i det hele. Samtidig merket jeg at budskapet han formidlet i rettsalen kanskje mer var rettet til oss lesere. “Vi er alle enten bødler, forrædere eller offre, hvor forrædere står i en mellomposisjon mellom bødlene og offrene”, sier han til dommeren en dag i retten. Da hadde nettopp dommeren spurt ham om han ville benekte at han var skyldig i landssvik.
Gjennom boken ser vi at både faren og Idun passer inn i dette skjemaet. De får oppleve at de er i bøddelens, forræderens og offerets rolle. Men samtidig viser også “Skammen” at det å være menneske er mer enn å passe inn i disse tre kategoriene. Det viktigste vi mennesker kan gjøre er å elske hverandre.
“Skammen” kom ut første gang i 1996, og Haff har fått priser for denne romanen. Romanen har til og med blitt dramatisert og satt opp på Nasjonaltheateret.
